1 Herre, du har alltid rett når jeg fører sak med deg. Likevel må jeg gå i rette med deg. Hvorfor har de onde lykken med seg, hvorfor er alle de troløse trygge?
여호와여 내가 주와 쟁변할 때에는 주는 의로우시니이다 그러나 내가 주께 질문하옵나니 악한 자의 길이 형통하며 패역한 자가 다 안락함은 무슨 연고니이까
2 Du planter dem, og de slår rot, de vokser og bærer frukt. Du er nær i deres munn, men langt borte fra deres hjerte.
주께서 그들을 심으시므로 그들이 뿌리가 박히고 장성하여 열매를 맺었거늘 그들의 입은 주께 가까우나 그 마음은 머니이다
3 Men du, Herre, ser og kjenner meg, du prøver mitt sinnelag mot deg. Skill dem ut som slaktesauer, og innvi dem til offerdagen!
여호와여 주께서 나를 아시고 나를 보시며 내 마음이 주를 향하여 어떠함을 감찰하시오니 양을 잡으려고 끌어 냄과 같이 그들을 끌어 내시되 죽일 날을 위하여 그들을 예비하옵소서
4 Hvor lenge skal landet sture og alt som gror på marken, tørke bort? Fordi de som bor i landet, er onde, skal både fugl og fe gå til grunne. Folk sier: «Han kan ikke se hvordan det går oss til slutt.»
언제까지 이 땅이 슬퍼하며 온 지방의 채소가 마르리이까 짐승과 새들도 멸절하게 되었사오니 이는 이 땅 거민이 악하여 스스로 말하기를 그가 우리의 결국을 보지 못하리라 함이니이다
5 Når du blir trett av å løpe sammen med folk til fots, hvordan kan du da løpe om kapp med hester? Og er du trygg bare i fredelig land, hva har du da å gjøre i Jordans prektige skog?
네가 보행자와 함께 달려도 피곤하면 어찌 능히 말과 경주하겠느냐 네가 평안한 땅에서는 무사하려니와 요단의 창일한 중에서는 어찌하겠느냐
6 Dine brødre og din fars ætt, selv de er troløse mot deg; de roper etter deg av full hals. Du må ikke stole på dem selv når de snakker vennlig til deg.
네 형제와 아비의 집이라도 너를 속이며 네 뒤에서 크게 외치나니 그들이 네게 좋은 말을 할찌라도 너는 믿지 말찌니라
Hele landet er lagt øde
7 Jeg har forlatt mitt hus og gitt avkall på min arv. Min elskede har jeg gitt i fiendenes vold.
내가 내 집을 버리며 내 산업을 내어던져 내 마음의 사랑하는 것을 그 대적의 손에 붙였노니
8 Mitt eget folk er blitt for meg som en løve i tette skogen. De brøler mot meg, derfor har jeg uvilje mot dem.
내 산업이 삼림 중의 사자 같이 되어서 나를 향하여 그 소리를 발하는고로 내가 그를 미워하였음이로라
9 Er mitt folk blitt en spraglet fugl som rovfugler samler seg omkring? La alle villdyr i marken samles, før dem hit, så de kan ete!
내 산업이 내게 대하여는 무늬 있는 매가 아니냐 매들이 그를 에워싸지 아니하느냐 너희는 가서 들짐승들을 모아다가 그것을 삼키게 하라
10 Mange gjetere har herjet min vingård og trampet ned min odelsjord; de har gjort mitt herlige land til en livløs ørken,
많은 목자가 내 포도원을 훼파하며 내 분깃을 유린하여 나의 낙토로 황무지를 만들었도다
11 til en sturende ødemark; uhyggelig øde ligger det foran meg. Hele landet er lagt øde, og ingen bryr seg om det.
그들이 이를 황무케 하였으므로 그 황무지가 나를 향하여 슬퍼하는도다 온 땅이 황무함은 이를 개의하는 자가 없음이로다
12 Over alle de snaue høydene i ørkenen kom folk som herjet. For Herren har et sverd som fortærer fra den ene landsende til den andre, så ingen skapning finner fred.
훼멸하는 자들이 광야 모든 자산 위에 이르렀고 여호와의 칼이 땅 이 끝에서 저 끝까지 삼키니 무릇 혈육 있는 자가 평안치 못하도다
13 De sådde hvete og høster torner, de strevde til ingen nytte. De får bare skam av sin avling fordi Herren er brennende harm.
무리가 밀을 심어도 가시를 거두며 수고하여도 소득이 없은즉 그 소산으로 인하여 스스로 수치를 당하리니 이는 여호와의 분노를 인함이니라
Hva Gud vil gjøre med Israels grannefolk
14 Så sier Herren om alle de onde grannefolk som forgriper seg på det landet jeg har gitt mitt folk Israel til odel og eie: Jeg rykker dem opp fra deres jord, og Judas ætt rykker jeg opp midt iblant dem.
내가 내 백성 이스라엘에게 산업으로 준 산업을 다치는 나의 모든 악한 이웃에게 대하여 나 여호와가 이같이 말하노라 보라 내가 그들을 그 땅에서 뽑아버리겠고 유다 집은 그들 중에서 뽑아내리라
15 Men siden, etter at jeg har rykket dem opp, vil jeg forbarme meg over dem igjen og føre dem tilbake, hver til sin odel og sitt land.
내가 그들을 뽑아낸 후에 내가 돌이켜 그들을 긍휼히 여겨서 각 사람을 그 산업으로, 각 사람을 그 땅으로 다시 인도하리니
16 Og hvis de da virkelig lærer å gjøre som mitt folk, så de sverger ved mitt navn og sier «så sant Herren lever», likesom de før lærte mitt folk å sverge ved Ba’al, da skal de bygges opp igjen midt iblant mitt folk.
그들이 내 백성의 도를 부지런히 배우며 사는 여호와 내 이름으로 맹세하기를 자기들이 내 백성을 가리켜 바알로 맹세하게 한것 같이 하면 그들이 내 백성 중에 세움을 입으려니와
17 Men dersom et folk ikke vil høre, rykker jeg det opp, rykker det opp og gjør ende på det, lyder ordet fra Herren.
그들이 그리하지 아니하면 내가 반드시 그 나라를 뽑으리라 뽑아 멸하리라 여호와의 말이니라
댓글
댓글 쓰기